Elevtekst

Her er jeg - endelig på banen igjen. Som elevtekst har jeg valgt en fra min egen klasse: 1. trinn, studiespesialisering formgivingsfag. Oppgaven var å skrive en novelle. Temaet var fritt, men de skulle følge visse "regler" for sjangeren og gi hverandre respons etter første utkast.

Jeg valgte denne novellen fordi jeg synes den er god. Det hadde kanskje vært lurere å velge en novelle der jeg har mye å sette fingeren på; da ville jeg kanskje hatt mer å skrive om? Det er jeg usikker på, men jeg tror ikke jeg orker å skrive en oppgave på 7-10 sider om en tekst jeg ikke liker godt. Dessuten er det jo noen språklige og andre feil i denne novellen (som i alle elevtekster jeg leser).

Jeg er generelt ikke særlig imponert over elevenes norskkunnskaper; jeg synes rett og slett nivået er elendig. Og i tillegg skal de kunne skrive på sidemål... Kanskje en idé å mestre sitt eget mål først?

Om blant annet mappeoppgaven

Godt nytt år! Nå har jeg skiftet til ny versjon av denne bloggen, i håp om å kunne lage en "blogroll" slik at jeg kan ha linker til bloggene deres på min blogg istedenfor å fylle opp med bloggadresser på "favoritter". Det skulle være så enkelt med den nye versjonen. Foreløpig har det ikke lykkes meg å lage en slik "blogroll", så jeg får prøve videre.

Jeg skal undervise i litteraturhistorie på 2. trinn på vgs fra 23. januar (gammel læreplan), og dette blir min undervisningsdebut. Har veldig lyst til å skrive mappeoppgave om undervisning i litteraturhistorie (fra et sted mellom 1500-tallet og 1900). Det er to grunner til det; for det første er det det eneste jeg kan knytte til praktisk erfaring, og for det andre er det veldig nyttig for meg å skrive en oppgave som har å gjøre med det jeg underviser i slik at jeg kan kombinere oppgaveskriving og forberedelser/praksiserfaringer. Jeg har lyst til å skrive om ulike måter å undervise litteraturhistorie på som kan "fenge" - dvs at stikkord for oppgaven blir bl.a motivasjon og ulike undervisningsmetoder (relatering til elevenes egen hverdag og andre triks).

Problemet er at de aktuelle problemstillingene som Otnes ga oss for årets mappeoppgave omhandler helt andre tema. Jeg vil gjerne skrive e-post til henne og lufte tankene/bekymringene mine rundt dette, men det er vanskelig å komme inn på It's Learning om dagen.

Noen tanker om mappeoppgaven

Takk for sist! Jeg har tenkt litt på mappeoppgaven jeg skal skrive dette skoleåret. Inspirert av det som ble gjennomgått på siste samling, tror jeg at jeg vil skrive en språkdidaktisk oppgave. Den røde tråden i oppgaven kan kanskje være å motivere elever til å lære språk. Har lyst til å presentere ulike konkrete måter å gjøre lærestoff interessant på; litt i samme ånd som programmet "Typisk norsk". Jeg kommer med en mer konkret oppgaveformulering etter hvert.

Denne ideen har jeg mailet til Hildegunn, og hun synes det høres bra ut. Hun skriver også at jeg bør ha med både et praktisk og et teoretisk perspektiv. (Jeg finner nok mye stoff om dette i blant annet Grammatikken i bruk og kapittel åtte i Pedagogisk psykologi.)

Hildegunn oppfordrer oss til å skrive om mappeoppgavene i bloggene våre for kommentarer og diskusjoner, og dette er herved videreformidlet til dere. Anna har allerede vært inne på temaet i sin blogg.

Internasjonal interesse for norskfaget

Jeg har fått respons fra Japan på en av postene mine i denne bloggen. Ikke verst! Jeg visste at det er blitt en "hit" å vektlegge internasjonale perspektiver, men at interessen for norskfaget i norsk skole favner så vidt geografisk er jo helt rått :)

Et par spørsmål ang. norskfagets danningspotensial

Jeg har lest kapittel tre i boka Det nye norskfaget: “Norskfagets danningspotensial i fortid og samtid“ av Laila Aase. Nedenfor har jeg laget et par spørsmål fra dette kapittelet.

Hva legger Laila Aase i begrepet “danning”?

Hvordan kan lærere praktisere norskfaget som et danningsfag?

”Å gjere ord til handling er lettare sagt enn gjort”

John André Nergaard tar for seg norsklæreplanen i Kunnskapsløftet i artikkelen ”Å gjere ord til handling er lettare sagt enn gjort”. Han innleder med å karakterisere det nye norskfaget som innføres i videregående skole slik: det er skrevet for lærere og elever som ikke finnes, og for et norskfag som delvis ikke finnes og delvis finnes, men som kanskje er under utforming nå. Jeg vil se på hvordan han begrunner dette.

Det nye norskfaget inkluderer for mange fagområder
Nergaard uttrykker bekymring for at den nye norsklæreplanen for videregående skole krever kompetanse innen mange flere fagområder enn norsklærere er utdannet til. Slik Nergaard legger det frem, virker det som en uløselig oppgave å følge den nye læreplanen i norsk hvis man ikke har mange andre universitetsfag i tillegg.

Under mellomoverskriften “Eit fag som skal femne alt?” (side 33) ramser Nergaard opp emner som det forventes at norsklæreren skal undervise i, men som ikke dekkes av universitetsfaget nordisk. Den nye norsklæreplanen favner så vidt at man spissformulert kan si at en norsklærer også bør ha fag som historie, litteraturvitenskap, sosialantropologi, medievitenskap, norsk som andrespråk, journalistikk, etnologi, kunsthistorie, teatervitenskap og retorikk for å oppfylle Kunnskapsløftet. (Jeg vil her skyte inn at vi allerede på “nordisk årsstudium” var innom litteraturvitenskap og retorikk, så helt blanke er vi vel kanskje ikke innen disse to områdene.) De ulike fagområdene har sine egne spesialiserte begrepsapparater, og det er fagområder som krever mer enn overflatisk lesing og synsing fra lærerens side, mener Nergaard.

Et resultat av at norskfaget nå skal favne så vidt og dypt, er altså at norsklæreren må undervise innen fagområder som er utenfor hennes eller hans kompetanse. Hvis vi velger å ta lett og overflatisk på delene av læreplanen vi mesterer dårlig, får vi ikke et godt, nytt norskfag. Nergaard skriver at lærere verken har tid eller mulighet til å etterutdanne og oppdatere seg på så mange områder som Kunnskapsløftet krever. Han mener vi må stille spørsmål ved om vi vil og kan ha et norskfag som favner så vidt som Kunnskapsløftet tilsier.

Positivt at norsklærerens rolle oppvurderes i Kunnskapsløftet
Under mellomoverskriften “Utdanning som innviing” (side 34) trekker Nergaard frem som positivt at den nye norsklæreplanen oppvurderer norsklærerens rolle. Han skriver at den nye læreplanen stiller høye krav til elevene innen områder som dekkes av norsklærerens kompetanse, og han lister opp en rekke eksempler på dette (jf. første avsnitt i andre spalte på side 34).

Den kompetente norsklæreren
Jeg avslutter med noen gullkorn som understreker betydningen av å være en kompetent norsklærer. Hun eller han må ha evne til å vise elevene vei inn i faget og hjelpe dem med å “navigere i tekstlandskapet”, som Nergaard skriver. Jeg siterer fra side 34: ”Berre i møte med reflekterte lærarar som kan faget sitt, og som kjenner seg heime i det, kan elevane få oppleve ein undervisningssituasjon som løftar dei ut over det sjølvsagte og basale, slik at dei kan få reise med eit anna syn på ting (…). Alternativet kan fort bli eit norskfag som i delar blir djupt og grunnleggjande overflatisk (…)”.

”Norskfaget og nasjonallitteraturen”

I det følgende vil jeg presentere noen punkter fra artikkelen “Norskfaget og nasjonallitteraturen” av Odd Gaare. Jeg synes at innholdet i artikkelen er litt tungt tilgjengelig, og har derfor prøvd å forenkle budskapet. Derfor må dere være obs på at jeg kan ha (mis)forstått noe på en annen måte enn dere, og jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på ting som kan tolkes på andre måter enn mine og eventuelle viktige momenter dere synes jeg har utelatt, men som burde vært med. Dette kan da være min “oppgave” til dere… Jeg har fulgt samme rekkefølge som Gaare har i artikkelen, og også brukt de samme mellomoverskriftene, slik at det skal være lettere å se hvor jeg er i artikkelen.

Odd Gaare skriver at den nye norsklæreplanen nærmest er “kosmopolitisk” sammenlignet med tidligere læreplaner, og at den oppfordrer til å bruke flere sakprosatekster og samtidig skjønnlitteratur i norskundervisningen. Han spør innledningsvis om dette undergraver nasjonallitteraturen og vår nasjonale identitet, eller om det er et politisk uttrykk for en avnasjonalisering i tråd med samfunnsutviklingen. Utover i artikkelen utforsker han denne problemstillingen.

Språket er alt, tekstene overalt
Et av målene i den nye norsklæreplanen er å kunne analysere ulike sjangere “for å kunne ta stilling til spørsmål tekstene tar opp og verdier de representerer” etter Vg2. Tekstene som brukes må ikke nødvendigvis tilhøre en litterær kanon; også sakprosa og samtidslitteratur kan tjene dette formålet. Slik tones det nasjonale aspektet ned, og slikt skaper reaksjoner i Ibsens hjemland.

Gaare trekker frem at mye samtidslitteratur forholder seg til en historisk kontekst. Samtidslitteraturen gjenspeiler også en menneskelig dynamikk, og noen tekster får status som bedre språklige forbilder enn andre.

En kanon er et ideologisk motivert utvalg
Gaare mener at innsigelser angående litteraturvalget i den nye norsklæreplanen har ideologiske motiver heller enn faglige. Han argumenterer for at tradisjonelle forventninger om språklig kvalitet tilfredsstilles ved bruk av god (”språklig forbilledlig”) sakprosa og samtidslitteratur, slik at bruk av mer slik litteratur i norskfaget kan begrunnes godt faglig.

De som er kritiske til læreplanens forhold til den norskfaglige kanonen, har kanskje nasjonalistiske ambisjoner, i motsetning til læreplanen, som setter fokus på nødvendige kompetansemål. Når det gjelder skjønnlitteratur, kan man benytte tekster fra den tradisjonelle kanonen, men man må det ikke for å nå målet.

Gaare skriver at det er et feilgrep å i det hele tatt knytte begrepet ”kanon” til den nye læreplanen. Han begrunner det med at en litteraturkanon har litterær kvalitet som kriterium, mens norsklæreplanen har didaktiske mål heller enn estetiske.

Artikkelforfatteren skiller klart mellom litterær kanon og nasjonallitteratur, og skriver at “distinksjonen bestemmes av de interessene litteraturutvalget tjener”. Dette tolker jeg som at mens bruk av begrepet “litteraturkanon” er estetisk og kvalitetsmessig motivert, brukes begrepet “nasjonallitteratur” i sammenhenger der man har nasjonalistiske motiver. (Se nest nederste avsnitt i første spalte på side 23.) Videre skriver Gaare at nasjonallitteraturen som kanon er ideologisk motivert ved at den representerer nasjonalistiske interesser, slik at det er prinsippet om nasjonal representativitet som har bestemt litteraturutvalget, ikke litterær kvalitet.

Hva skal norskfaget representere, hvem skal det tjene?
Til slutt påpeker Gaare at samfunnsutviklingen har drevet frem behovet for en ny norsklæreplan; “faget skal gjenspeile samfunnsutviklingen“. Han trekker inn EØS-avtalen, Norges forhold til EU og overgangen til en nyliberalistisk økonomi. Å knytte utdannelsesmålene til EUs utdannelsesstrategi er et politisk mål for regjeringen.

I artikkelens to siste avsnitt oppsummerer Gaare viktige politiske og internasjonale perspektiver sett fra hans ståsted. Jeg henviser til side 24, men tar likevel med noen stikkord derfra:

I lys av det internasjonalt orienterte samfunnet spør Gaare om det er viktig at elever leser nasjonallitteratur, eller om det nok at de kan lese. Han argumenterer igjen for sakprosaens og samtidslitteraturens plass i undervisningen, i tillegg til nasjonallitteraturens. Jeg siterer fra det siste avsnittet: “I norskfaget vil det (…) være bedre å diskutere hvilken plass den dynamiske samfunnsutviklingens representasjon i litteraturen skal ha i læreplanen, enn å gå inn i nasjonale kanondebatter.“ Jeg tolker Gaare slik: vi må se fremover og utover landegrensene, ikke bare bakover i vår nasjonale historie, siden forherligelse av fortiden er en “falsk ideologi“.

(Uttrykket laissez faire, som brukes på side 24, stammer fra 1600-tallets Frankrike, hvor det økonomiske liv var sterkt regulert av staten. Under et møte med en del forretningsfolk spurte finansminister Colbert hva han kunne gjøre for dem for å få hevet velstanden i landet, og en av dem svarte laissez nous faire - la oss være i fred.)

Noen spørsmål til to tekster av Inge Moslet

Jeg har lest to artikler av Inge Moslet: “Norskstudent” og “Norsklærer”. Begge tekstene er hentet fra Norskdidaktikk - ei grunnbok. Det er stor forskjell på høyskolelektor Moslets og mine kunnskaper og erfaringer når det gjelder norskundervisning; han er “gammel i gamet”, mens jeg er fersk og ubrukt på området. Av den grunn tenkte jeg først at jeg bare skulle lage noen “kontrollspørsmål”, men da jeg kom til side 30, fant jeg ut at jeg likevel kunne stille et par kritiske spørsmål…

Spørsmål til artikkelen “Norskstudent”:

1. Moslet tar utgangspunkt i tre “målområder” som er listet opp i norskfagets rammeplan i allmennlærerutdanningen (1998). Når det gjelder det første punktet, “Arbeid med språk og tekst”, beskriver Moslet et tosidig læringsmål. Hva innebærer det i praksis?
2. Hva er den praktiske forskjellen når vi sammenligner de to formuleringene “Kunnskap om språk og tekst” og “Kunnskap i språk og tekst i undervisningsperspektiv”?
3. Hvordan beskriver Moslet koblingene mellom tekstverden, tekstaktivitet, metatekstlig arbeid og et meta-meta-nivå?

Spørsmål til artikkelen “Norsklærer”:

1. Kjenner du igjen noen lærerroller fra da du selv gikk på grunnskolen i Moslets beskrivelse av ulike fagepoker og rolleendringer (“vakkernorsk“, “praktisknorsk“, “kritisknorsk”, “kreativnorsk” eller “her-og-nå-norsk”)?
2. På side 30 skriver Moslet at dagens barn mer enn tidligere generasjoner er “avskåret fra fortida og fratatt framtida”. Jeg forstår ikke hva forfatteren legger i at dagens barn er “fratatt framtida”. Gjør du?
3. På samme side skriver Moslet at mens tidligere undervisning la vekt på fremtidig belønning, er “barn av 1990-åra […] innstilt på behovstilfredsstillelse og sjølbekreftelse her og nå”. Mener du at det er barna som har forandret seg på dette området - eller tror du at utvikling fra norsktimer som “ventetid” til norsktimer som “væretid” for eksempel kan ha noe å gjøre med at lærerne var mer autoritære og hadde mer “kustus” tidligere? Hva synes du ellers om denne utviklingen?

Et ps ang. skrivemåte

Noe som tydeliggjør hvor nytt blogging er for meg, er at jeg ikke har bestemt meg for om jeg skal skrive blog med en eller to g-er. Først tenkte jeg at blogg var en fin fornorsking, slik jeg også skriver Internett med to t-er. Ser at Grüters-Eiken skriver blog, men blogging med to g-er. Hva synes dere? Blog eller blogg? Og hvis jeg først velger en g, bør jeg kanskje også skrive bloging?

Noen refleksjoner omkring blogging

Her er noen ord om hva jeg mener om og forventer av blogging. Jeg har lest to artikler om blogging som verktøy i skolen (Ruth Grüthers-Eiken: “ClassFronter og/eller Web-logs. Noen refleksjoner omkring digitale læringsverktøy i klasserommet” og Carina Näslund: “Verktyg för reflektion och textskapande i skolan”), og vil trekke inn noen momenter fra disse.

Jeg hadde hørt om blogging, men visste ikke hvordan en blog så ut eller fungerte før for en uke siden. Blogging som verktøy i undervisningssammenheng er følgelig en ny og spennende tanke for meg. (En digresjon: undervisning er for øvrig i det hele tatt noe nytt og spennende, siden jeg hittil verken har undervist eller stått foran forsamlinger i andre øyemed. Jeg har av pur sjenanse sneket meg unna enhver slik potensiell trussel - inkl. tre ganger jeg har vært forlover og skrevet sang for å slippe talen.)

Nå i startfasen har jeg ikke gjort meg opp så mange meninger om blogging, men har i utgangspunktet et åpent sinn, som det så fint heter. I første omgang er jeg svært fornøyd med å ha laget min egen blog, siden det gjør at jeg føler meg litt “moderne” tross mine førti pluss. Jeg er med, liksom. Har til og med lagt inn et bilde, siden det ville være trist om en hel nettverden skulle bli snytt for mitt blide åsyn… Grüters-Eiken opplever at eierforholdet elevene får til sin egen blog er en motivasjonsfaktor i seg selv i undervisningen. Det kan jeg godt forstå; jeg synes også det er stas å ha mitt eget sted på Internett. Dessuten filosoferer jeg en del over hvor bloggen min er når pc’en er avslått. Svever den rundt i kosmos i form av usynlige partikler? Sirkler den meskalinrusaktig rundt en planet i påvente av at jorden skal kalle? Ligger den på lur et konkret sted, klar for rask retrett og transformering til null og en ved mitt neste tastetrykk? Har den eksistens kun når den vises på en vilkårlig skjerm - og hvordan husker den i tilfelle at den fantes forrige gang?

Nå litt om hva jeg forventer av blogging. Det første som slår meg er at denne måten å kommunisere på synes å gi rom for en ledigere skrift enn jeg er vant til i faglige sammenhenger. Jeg bet meg merke i at Grüthers-Eiken argumenterer for at det skal være rom for chatte-språk i norsktimene. Selv om tanken på dette umiddelbart gir meg ståpels, har jeg som nevnt et sterkt ønske om å være moderne… Jeg har i utgangspunktet en indre motstand mot forkortelser som for eksempel “d” i stedet for “det” når jeg skriver sms‘er. Imidlertid har jeg snappet opp at jeg er avleggs og utdatert når jeg hevder at man bør skrive “ordentlig norsk” selv i tekstmeldinger, og har snarest tenkt å bli oppdatert og fleksibel angående dette. Derimot har jeg stor sans for “vanlige” (les: gammeldagse) forkortelser (som for eksempel “f.eks.“), i tillegg til at jeg ivrig benytter kryptiske forkortelser i egne notater (“mnsk“ i stedet for “mennesker“ etc).

Jeg synes muligheten til å gi respons ved å gå inn på de andres blogger teller positivt. Denne raske måten å kommunisere og gi hverandre tilbakemeldinger på passer meg bra. Grüthers-Eiken påpeker at hun ikke hadde fått elevene til å kommentere andres tekster hvis de hadde fått disse på stensil. Hun erfarer også at kommentarer fra medelever tvinger elevene til å forklare seg, i tillegg til at de har større effekt enn bare lærerkommentarer. Grüthers-Eiken mener at det er viktig at også læreren er aktiv når det gjelder å skrive kommentarer og refleksjoner. Siden jeg skal bli lærer og kanskje kommer til å bruke blog som undervisningsverktøy, er det fint at jeg blir kjent med denne samarbeidsformen ved å praktisere den selv før jeg eventuelt introduserer den i klassesammenheng.

En ny og positiv side ved blogging og nettbasert studium er at jeg slipper å ha så mange permer med notater og stensiler. Selvsagt må jeg ha noe på ark, men i mindre omfang enn før. Jeg er nå i ferd med å etablere en treenighet: min bærbare, Internett og jeg. Oss tre mot verden, liksom…