”Å gjere ord til handling er lettare sagt enn gjort”

John André Nergaard tar for seg norsklæreplanen i Kunnskapsløftet i artikkelen ”Å gjere ord til handling er lettare sagt enn gjort”. Han innleder med å karakterisere det nye norskfaget som innføres i videregående skole slik: det er skrevet for lærere og elever som ikke finnes, og for et norskfag som delvis ikke finnes og delvis finnes, men som kanskje er under utforming nå. Jeg vil se på hvordan han begrunner dette.

Det nye norskfaget inkluderer for mange fagområder
Nergaard uttrykker bekymring for at den nye norsklæreplanen for videregående skole krever kompetanse innen mange flere fagområder enn norsklærere er utdannet til. Slik Nergaard legger det frem, virker det som en uløselig oppgave å følge den nye læreplanen i norsk hvis man ikke har mange andre universitetsfag i tillegg.

Under mellomoverskriften “Eit fag som skal femne alt?” (side 33) ramser Nergaard opp emner som det forventes at norsklæreren skal undervise i, men som ikke dekkes av universitetsfaget nordisk. Den nye norsklæreplanen favner så vidt at man spissformulert kan si at en norsklærer også bør ha fag som historie, litteraturvitenskap, sosialantropologi, medievitenskap, norsk som andrespråk, journalistikk, etnologi, kunsthistorie, teatervitenskap og retorikk for å oppfylle Kunnskapsløftet. (Jeg vil her skyte inn at vi allerede på “nordisk årsstudium” var innom litteraturvitenskap og retorikk, så helt blanke er vi vel kanskje ikke innen disse to områdene.) De ulike fagområdene har sine egne spesialiserte begrepsapparater, og det er fagområder som krever mer enn overflatisk lesing og synsing fra lærerens side, mener Nergaard.

Et resultat av at norskfaget nå skal favne så vidt og dypt, er altså at norsklæreren må undervise innen fagområder som er utenfor hennes eller hans kompetanse. Hvis vi velger å ta lett og overflatisk på delene av læreplanen vi mesterer dårlig, får vi ikke et godt, nytt norskfag. Nergaard skriver at lærere verken har tid eller mulighet til å etterutdanne og oppdatere seg på så mange områder som Kunnskapsløftet krever. Han mener vi må stille spørsmål ved om vi vil og kan ha et norskfag som favner så vidt som Kunnskapsløftet tilsier.

Positivt at norsklærerens rolle oppvurderes i Kunnskapsløftet
Under mellomoverskriften “Utdanning som innviing” (side 34) trekker Nergaard frem som positivt at den nye norsklæreplanen oppvurderer norsklærerens rolle. Han skriver at den nye læreplanen stiller høye krav til elevene innen områder som dekkes av norsklærerens kompetanse, og han lister opp en rekke eksempler på dette (jf. første avsnitt i andre spalte på side 34).

Den kompetente norsklæreren
Jeg avslutter med noen gullkorn som understreker betydningen av å være en kompetent norsklærer. Hun eller han må ha evne til å vise elevene vei inn i faget og hjelpe dem med å “navigere i tekstlandskapet”, som Nergaard skriver. Jeg siterer fra side 34: ”Berre i møte med reflekterte lærarar som kan faget sitt, og som kjenner seg heime i det, kan elevane få oppleve ein undervisningssituasjon som løftar dei ut over det sjølvsagte og basale, slik at dei kan få reise med eit anna syn på ting (…). Alternativet kan fort bli eit norskfag som i delar blir djupt og grunnleggjande overflatisk (…)”.

”Norskfaget og nasjonallitteraturen”

I det følgende vil jeg presentere noen punkter fra artikkelen “Norskfaget og nasjonallitteraturen” av Odd Gaare. Jeg synes at innholdet i artikkelen er litt tungt tilgjengelig, og har derfor prøvd å forenkle budskapet. Derfor må dere være obs på at jeg kan ha (mis)forstått noe på en annen måte enn dere, og jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger på ting som kan tolkes på andre måter enn mine og eventuelle viktige momenter dere synes jeg har utelatt, men som burde vært med. Dette kan da være min “oppgave” til dere… Jeg har fulgt samme rekkefølge som Gaare har i artikkelen, og også brukt de samme mellomoverskriftene, slik at det skal være lettere å se hvor jeg er i artikkelen.

Odd Gaare skriver at den nye norsklæreplanen nærmest er “kosmopolitisk” sammenlignet med tidligere læreplaner, og at den oppfordrer til å bruke flere sakprosatekster og samtidig skjønnlitteratur i norskundervisningen. Han spør innledningsvis om dette undergraver nasjonallitteraturen og vår nasjonale identitet, eller om det er et politisk uttrykk for en avnasjonalisering i tråd med samfunnsutviklingen. Utover i artikkelen utforsker han denne problemstillingen.

Språket er alt, tekstene overalt
Et av målene i den nye norsklæreplanen er å kunne analysere ulike sjangere “for å kunne ta stilling til spørsmål tekstene tar opp og verdier de representerer” etter Vg2. Tekstene som brukes må ikke nødvendigvis tilhøre en litterær kanon; også sakprosa og samtidslitteratur kan tjene dette formålet. Slik tones det nasjonale aspektet ned, og slikt skaper reaksjoner i Ibsens hjemland.

Gaare trekker frem at mye samtidslitteratur forholder seg til en historisk kontekst. Samtidslitteraturen gjenspeiler også en menneskelig dynamikk, og noen tekster får status som bedre språklige forbilder enn andre.

En kanon er et ideologisk motivert utvalg
Gaare mener at innsigelser angående litteraturvalget i den nye norsklæreplanen har ideologiske motiver heller enn faglige. Han argumenterer for at tradisjonelle forventninger om språklig kvalitet tilfredsstilles ved bruk av god (”språklig forbilledlig”) sakprosa og samtidslitteratur, slik at bruk av mer slik litteratur i norskfaget kan begrunnes godt faglig.

De som er kritiske til læreplanens forhold til den norskfaglige kanonen, har kanskje nasjonalistiske ambisjoner, i motsetning til læreplanen, som setter fokus på nødvendige kompetansemål. Når det gjelder skjønnlitteratur, kan man benytte tekster fra den tradisjonelle kanonen, men man må det ikke for å nå målet.

Gaare skriver at det er et feilgrep å i det hele tatt knytte begrepet ”kanon” til den nye læreplanen. Han begrunner det med at en litteraturkanon har litterær kvalitet som kriterium, mens norsklæreplanen har didaktiske mål heller enn estetiske.

Artikkelforfatteren skiller klart mellom litterær kanon og nasjonallitteratur, og skriver at “distinksjonen bestemmes av de interessene litteraturutvalget tjener”. Dette tolker jeg som at mens bruk av begrepet “litteraturkanon” er estetisk og kvalitetsmessig motivert, brukes begrepet “nasjonallitteratur” i sammenhenger der man har nasjonalistiske motiver. (Se nest nederste avsnitt i første spalte på side 23.) Videre skriver Gaare at nasjonallitteraturen som kanon er ideologisk motivert ved at den representerer nasjonalistiske interesser, slik at det er prinsippet om nasjonal representativitet som har bestemt litteraturutvalget, ikke litterær kvalitet.

Hva skal norskfaget representere, hvem skal det tjene?
Til slutt påpeker Gaare at samfunnsutviklingen har drevet frem behovet for en ny norsklæreplan; “faget skal gjenspeile samfunnsutviklingen“. Han trekker inn EØS-avtalen, Norges forhold til EU og overgangen til en nyliberalistisk økonomi. Å knytte utdannelsesmålene til EUs utdannelsesstrategi er et politisk mål for regjeringen.

I artikkelens to siste avsnitt oppsummerer Gaare viktige politiske og internasjonale perspektiver sett fra hans ståsted. Jeg henviser til side 24, men tar likevel med noen stikkord derfra:

I lys av det internasjonalt orienterte samfunnet spør Gaare om det er viktig at elever leser nasjonallitteratur, eller om det nok at de kan lese. Han argumenterer igjen for sakprosaens og samtidslitteraturens plass i undervisningen, i tillegg til nasjonallitteraturens. Jeg siterer fra det siste avsnittet: “I norskfaget vil det (…) være bedre å diskutere hvilken plass den dynamiske samfunnsutviklingens representasjon i litteraturen skal ha i læreplanen, enn å gå inn i nasjonale kanondebatter.“ Jeg tolker Gaare slik: vi må se fremover og utover landegrensene, ikke bare bakover i vår nasjonale historie, siden forherligelse av fortiden er en “falsk ideologi“.

(Uttrykket laissez faire, som brukes på side 24, stammer fra 1600-tallets Frankrike, hvor det økonomiske liv var sterkt regulert av staten. Under et møte med en del forretningsfolk spurte finansminister Colbert hva han kunne gjøre for dem for å få hevet velstanden i landet, og en av dem svarte laissez nous faire - la oss være i fred.)