”Å gjere ord til handling er lettare sagt enn gjort”
John André Nergaard tar for seg norsklæreplanen i Kunnskapsløftet i artikkelen ”Å gjere ord til handling er lettare sagt enn gjort”. Han innleder med å karakterisere det nye norskfaget som innføres i videregående skole slik: det er skrevet for lærere og elever som ikke finnes, og for et norskfag som delvis ikke finnes og delvis finnes, men som kanskje er under utforming nå. Jeg vil se på hvordan han begrunner dette.
Det nye norskfaget inkluderer for mange fagområder
Nergaard uttrykker bekymring for at den nye norsklæreplanen for videregående skole krever kompetanse innen mange flere fagområder enn norsklærere er utdannet til. Slik Nergaard legger det frem, virker det som en uløselig oppgave å følge den nye læreplanen i norsk hvis man ikke har mange andre universitetsfag i tillegg.
Under mellomoverskriften “Eit fag som skal femne alt?” (side 33) ramser Nergaard opp emner som det forventes at norsklæreren skal undervise i, men som ikke dekkes av universitetsfaget nordisk. Den nye norsklæreplanen favner så vidt at man spissformulert kan si at en norsklærer også bør ha fag som historie, litteraturvitenskap, sosialantropologi, medievitenskap, norsk som andrespråk, journalistikk, etnologi, kunsthistorie, teatervitenskap og retorikk for å oppfylle Kunnskapsløftet. (Jeg vil her skyte inn at vi allerede på “nordisk årsstudium” var innom litteraturvitenskap og retorikk, så helt blanke er vi vel kanskje ikke innen disse to områdene.) De ulike fagområdene har sine egne spesialiserte begrepsapparater, og det er fagområder som krever mer enn overflatisk lesing og synsing fra lærerens side, mener Nergaard.
Et resultat av at norskfaget nå skal favne så vidt og dypt, er altså at norsklæreren må undervise innen fagområder som er utenfor hennes eller hans kompetanse. Hvis vi velger å ta lett og overflatisk på delene av læreplanen vi mesterer dårlig, får vi ikke et godt, nytt norskfag. Nergaard skriver at lærere verken har tid eller mulighet til å etterutdanne og oppdatere seg på så mange områder som Kunnskapsløftet krever. Han mener vi må stille spørsmål ved om vi vil og kan ha et norskfag som favner så vidt som Kunnskapsløftet tilsier.
Positivt at norsklærerens rolle oppvurderes i Kunnskapsløftet
Under mellomoverskriften “Utdanning som innviing” (side 34) trekker Nergaard frem som positivt at den nye norsklæreplanen oppvurderer norsklærerens rolle. Han skriver at den nye læreplanen stiller høye krav til elevene innen områder som dekkes av norsklærerens kompetanse, og han lister opp en rekke eksempler på dette (jf. første avsnitt i andre spalte på side 34).
Den kompetente norsklæreren
Jeg avslutter med noen gullkorn som understreker betydningen av å være en kompetent norsklærer. Hun eller han må ha evne til å vise elevene vei inn i faget og hjelpe dem med å “navigere i tekstlandskapet”, som Nergaard skriver. Jeg siterer fra side 34: ”Berre i møte med reflekterte lærarar som kan faget sitt, og som kjenner seg heime i det, kan elevane få oppleve ein undervisningssituasjon som løftar dei ut over det sjølvsagte og basale, slik at dei kan få reise med eit anna syn på ting (…). Alternativet kan fort bli eit norskfag som i delar blir djupt og grunnleggjande overflatisk (…)”.
Det nye norskfaget inkluderer for mange fagområder
Nergaard uttrykker bekymring for at den nye norsklæreplanen for videregående skole krever kompetanse innen mange flere fagområder enn norsklærere er utdannet til. Slik Nergaard legger det frem, virker det som en uløselig oppgave å følge den nye læreplanen i norsk hvis man ikke har mange andre universitetsfag i tillegg.
Under mellomoverskriften “Eit fag som skal femne alt?” (side 33) ramser Nergaard opp emner som det forventes at norsklæreren skal undervise i, men som ikke dekkes av universitetsfaget nordisk. Den nye norsklæreplanen favner så vidt at man spissformulert kan si at en norsklærer også bør ha fag som historie, litteraturvitenskap, sosialantropologi, medievitenskap, norsk som andrespråk, journalistikk, etnologi, kunsthistorie, teatervitenskap og retorikk for å oppfylle Kunnskapsløftet. (Jeg vil her skyte inn at vi allerede på “nordisk årsstudium” var innom litteraturvitenskap og retorikk, så helt blanke er vi vel kanskje ikke innen disse to områdene.) De ulike fagområdene har sine egne spesialiserte begrepsapparater, og det er fagområder som krever mer enn overflatisk lesing og synsing fra lærerens side, mener Nergaard.
Et resultat av at norskfaget nå skal favne så vidt og dypt, er altså at norsklæreren må undervise innen fagområder som er utenfor hennes eller hans kompetanse. Hvis vi velger å ta lett og overflatisk på delene av læreplanen vi mesterer dårlig, får vi ikke et godt, nytt norskfag. Nergaard skriver at lærere verken har tid eller mulighet til å etterutdanne og oppdatere seg på så mange områder som Kunnskapsløftet krever. Han mener vi må stille spørsmål ved om vi vil og kan ha et norskfag som favner så vidt som Kunnskapsløftet tilsier.
Positivt at norsklærerens rolle oppvurderes i Kunnskapsløftet
Under mellomoverskriften “Utdanning som innviing” (side 34) trekker Nergaard frem som positivt at den nye norsklæreplanen oppvurderer norsklærerens rolle. Han skriver at den nye læreplanen stiller høye krav til elevene innen områder som dekkes av norsklærerens kompetanse, og han lister opp en rekke eksempler på dette (jf. første avsnitt i andre spalte på side 34).
Den kompetente norsklæreren
Jeg avslutter med noen gullkorn som understreker betydningen av å være en kompetent norsklærer. Hun eller han må ha evne til å vise elevene vei inn i faget og hjelpe dem med å “navigere i tekstlandskapet”, som Nergaard skriver. Jeg siterer fra side 34: ”Berre i møte med reflekterte lærarar som kan faget sitt, og som kjenner seg heime i det, kan elevane få oppleve ein undervisningssituasjon som løftar dei ut over det sjølvsagte og basale, slik at dei kan få reise med eit anna syn på ting (…). Alternativet kan fort bli eit norskfag som i delar blir djupt og grunnleggjande overflatisk (…)”.
posted by marit viktoria | 2:09 AM
2 Comments:
Hei igjen!
Det begynner å bli en stund siden jeg selv leste denne artikkelen, men etter å ha lest dine refleksjoner rundt den, har jeg fått den litt ferskere i minne.
Jeg skjønner godt artikkelforfatterens problematisering av størrelsen på det nye norskfaget. Skal en lærer komme igjennom det den nye læreplanen foreslår, trenger hun et bredt kunnskapsnivå å støtte seg til. Men samtidig synes jeg det høres så ulidelig spennende ut! Å gjøre norskfaget større ved å åpne det for tekster som har omgitt oss i årevis, men som ikke har fått den rette anerkjennelsen, mener jeg er helt rett. Slik moderniserer vi norskfaget og gjør det nært og interessant for de som vokser opp. Så får det heller være at vi mangler den helt store kompetansen. Vi har da vel bare godt av å utfordre oss selv vi også?!! Kanskje kan det at vi ikke er utlærte i de nye emnene i større grad gjøre plass for elevenes kompetanse? Tenk om de kunne få bruke seg selv på en måte som fikk dem til å føle seg uunnværlige for deres og vår faglige utvikling?
Monja
Etter å ha lest artikkelen må jeg si at det er skremmende å bli norsklærer. Jeg for min del er ikke stø i alt det K05 vil at vi skal ha kunnskap i som lærere. Men jeg er ikke alene om å synes dette (tror jeg). Politikerne sørger nok for at vi blir etterutdannet innen faget, tror dere ikke det. Med lønn...
Post a Comment
<< Home